Språkdebatt på 1800-tallet

1. Språket er en viktig faktor for å skape tilhørelse til sin nasjon. Dette var viktig å fremme for myndighetene på 1800-tallet.

2. Språkstriden dreide seg om hvorvidt et språk skulle tilpasses overklassen og borgerskapet, eller generelt det norske folk, inkludert arbeiderklassen og liknende. Nasjonalromantikken og romantikken førte med seg en trend som tidligere hadde regjert i Europa, som mente at det norske folket måtte samles, under en kultur, et språk, en historie og samme tradisjoner.

3. Morsmålet sine bestefedrar var Henrik Wergeland, han var ikke så veldig opptatt av språkdebatten, men fant opp ord, eller brukte norske ord i stedet for danske når dansken ikke var god nok.

4. Når Asbjørnsen og Moe skrev ned heftet "Norske folkeeventyr", benyttet de seg i hovedsak av det vanlige danske skriftspråket. Disse to herrene, satte igang Wergelands tankesett ut i praksis, og la frem et program for fornorking av det danske skriftspråket. Mange mener at dette hadde mye å si for utviklingen av det norske bokmålet.

5. Knud Knudsen var en husmannssønn fra Agder, en forkjemper av fornorskingen av det danske skriftspråket. Han bodde for det meste i Kristiania, og var lenge ungkar. Han ønsket å reformere dansken, slik som Wergeland ønsket på 1830-tallet.

6. Ivar Aasen var en bondesønn fra Sundmøre, i motsetning til Knud Knudsen viet Aasen hele sitt liv til arbeidet om å endre det norske språket til noe som ble landt landsmålet. Det var en blanding av flere dialekter i hovedsak fra nord- og vestlandet. Han, som Knudsen, var ungkar store deler av livet og bodde i Kristiania. Diktere som Aasmund Olvasson Vinje og Arbe Garborg er kjente diktere og forfattere som støttet Aasens arbeid.

7. Med slagordet "Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej" men Knudsen at man skal tenke nøye over lovverk som skal fastsettes, og ikke bare gjøre en rask bestemmelse.

8. Svensk og dansk mistet fotfestet og samarbeidet mellom de to språkene misket, dette var noe man ikke ønsket skulle skje, og det resulterte i et rettskrivningsmøte i Stockholm i 1969, hvor Knudsen og Aasen var representanter. De var begge ivrige skandivanister.

9. Jamstillingsvedtaket i 1885 gikk ut på at landsmål og riksmål skulle bli sidestilit. Dette hadde blant annet stor betydning for elevene som gikk på skolen, fordi nå måtte elevene lære seg å skrive riksmål og landsmål.

10. Grunnene for vedtaket var at det var pedagogisk riktig, avstanden mellom de ulike dialektene var stor, og man ønsket at elevene fikk smake på det lokale språket.